Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Mariann ble født 24.09.02. Hun var 2195g tung og 43 cm lang. Hun ble tatt med hastekeisersnitt etter å ha sluttet å røre seg i mammas mage. Samme kveld reiste hun og pappa til Bodø, mens mamma kom etter dagen etter.
Desverre viste det seg at Mariann hadde Edwards syndrom eller trisomi 18. Hun hadde også en stor hjertefeil.
Tidlig om morgenen 29.09 sovnet hun stille inn. Hun lå på mammas bryst, mens pappa holdt rundt dem begge. Vi savner henne fryktelig.
Vår lille solstråle
MARIANN ANTONSEN
*24-9-2002
+29-9-2002
Sov søtt
Her ligger vår lille engel. Dette bildet ble tatt på hennes treårsdag.
Dette ble skrevet av fra pappas kladd, så jeg håper at det meste er riktig.
MORFARS TALE I MARIANNS BEGRAVELSE 04.10.02
Kjære lille Mariann.
Du er mormor og morfars 12. barnebarn. Det var liksom så stor glede at nå var dusinet fullt. Forventningene var like stor som da vårt første barnebarn var ventanes for 21 år siden. Din storesøster Åshild.
Men så ble forventningene til fortvilelse og gleden til sorg. Mormor og morfar skulle ikke få gleden av å bekymre seg over hvordan det gikk med deg i årene som kommer.
Vår lille krokus kalte onkel Trond deg da ditt korte liv var over. En liten blomst som tittet fram for så å vende tilbake til den natur du kom på visitt fra.
Vår lille solstråle skrev din mamma og pappa. Det er det med solstråler at de synes kun ved det lys og den varme som treffer et mål, vi dine nærmeste. I sorgen og fortvilelsen fikk vi stå sammen, forsøke å trøste hverandre og føle solstrålene som strømmet fra ditt lille liv og fra ditt lille legeme da livets mysterium forlot oss og du ikke lengre trengte vår omsorg.
Morfar forstår ikke så mye av livet og døden. Men ett vet han - aldri er noe forgjeves i naturen. Livets og dødens mysterium. Men det vet han at aldri har noen uten hensikt kommet til verden. Begge er liksom to sider av samme sak. Et lite strå. Det minste kryp. Det svakeste lille menneske. Alt og alle er del av skaperverkets uutgrunnelige samspill.
Så gjemmer vi deg i minnenes verden. Og der vil du bli. Der vil du alltid forbli lille Mariann - et strå som visnet.
Farvel i fred, lille du.
Disse to minneordene ble lest opp i kirka og stod i Rana Blad 14.10.02.
Lille vennen.
Fire og en halv dag. Det va tia vi fikk sammen med deg.
Vi brukt den til å gi deg så mye kjærlighet og kos som vi kunn. Til å få deg til å forstå korr gla vi e i deg, og korr gjerne vi sku ha hatt deg hos oss for bestandig.
Men du va syk lille vennen, fryktelig syk. Og ingen kun hjelp deg til å bli frisk.
Eg sku så gjerne ha bytta plass med deg, så du kun ha blitt stor og sterk. Så du kun ha vokse opp å gjort rampestreka og sjarmert alle guttan i senk. Men vi skjønt fort fort at de va ikke sånn livet ditt sku bi.
Å se deg ligg å kjemp, med masse ledninge og slanga overalt va tungt. Vi prøvd å gi deg kos og trøst for å gjør livet litt lettere for deg.
For at du sku ha det best mulig fjerna vi pustemaskinen. Du bestemt deg for at du villa pust selv, og vart i bedre form da du va kvitt den. Håp du hadd det bra. Vi holdt deg og kosa med deg. Gjor vårt beste for å lett kampen din.
Tror du hadd det bra den dagen, men du vart sliten. Kroppen din mått jobb så hardt.
På natta fikk du sov sammen med mamma og pappa. Og da morraen kom sovna også hjertet ditt stille og rolig. Du bare sovna bort, på den plassen du hørt heime; hos mammaen og pappaen din.
Eg savn deg så, men du e borte no. Eg har gjemt all tia eg fikk med deg i hjertet mitt. Der og i alle andre hjerta du har rørt lev du videre. Vi kommer aldri til å glem deg.
For alltid glad i deg lillevennen. Takk for den tia vi fikk sammen, takk for at eg fikk møt deg.
Nattasuss fra storesøster (Åshild)
(Åshild var 21 år og nybakt mamma da Mariann døde)
Kjære lillesøster Mariann.
I 9 måneder ventet vi på at du skulle komme, og 24. september kom du endelig. Det viste seg at du ikke var helt frisk, du hadde en kromosomfeil og et hull i hjertet. Noen timer etter at du ble født, ble du og pappaen din fløyet til Bodø, dagen etter kom mamma. Jeg, Rune, Åshild, Susann, dine besteforeldre og mormor kom etter på torsdag morgen. Da jeg så deg for første gang syntes jeg at du var så ufattelig lita, men likevel en av de søteste personene jeg noen gang hadde sett. Jeg har aldri følt så sterkt for noen etter bare sekunder, og jeg var knust etter å ha hørt din skjebne.
Det var ingenting legene kunne gjøre for deg og det var veldig tungt for meg, men jeg prøvde å se lyst på de dagene jeg kunne få sammen med deg. I 4 og en halv dag fikk jeg være sammen med deg og vise hvor glad jeg var i deg. Jeg fikk holde deg, kose med deg, gi deg sutten og det aller viktigste, bli kjent med deg før du døde.
Nå som du er borte, er det eneste vi har igjen av deg bilder og minnene i våre hjerter. Men en ting kan jeg love deg og det er at du aldri kommer til å bli glemt! Du er høyt elsket av alle de som fikk gleden av å møte deg, og du kommer til å leve i våre hjerter for evig og alltid.
Jeg kommer alltid til å huske deg lille venn! Jeg er utrolig glad i deg lillesøster!!
Tusen koser og klemmer fra din stolte storesøster Lena.
(Lena var 14 år da Mariann døde)
Rune valgte å skrive et brev til Mariann. Det fikk hun med seg i kista si.
Dette skrev min bror Trond i Rana Blad 03.10.02.
Til minne om Mariann Antonsen.
Mariann var navnet ditt, og du ble bare fem dager gammel. Aldri skal du få oppleve hva liv betyr. I stedet ble du en krokus som spirte gjennom snøen, for så og visne før livet begynte. Og igjen står vi andre med sorgen og sinnet for det meningsløse med det hele. De kaller det for kromosomfeil. Et kromosom er jo ingenting man kan se eller ta på. Vi vet bare at det er noe viktig for noe, som finnes i oss alle. Du fikk en feil med en av livets byggesteiner. En kloss for mye. Så skjørt er livets gave. Så lite skal til for at liv ikke leves. Du rakk aldri å oppleve sommerbris i ansiktet. Heller ikke lyden av glad latter eller følelsen av å elske, og bli elsket. Vi kommer alle til å savne deg.
Sov godt lille nurk.
Hilsen onkel Trond.
Denne sangen er laget til Josefine av hennes foreldre Grete Alternes og Ottar Johansen. Josefine hadde som Mariann Trisomi 18. Hun levde i fire år. Teksten traff meg i hjertet. Jeg har derfor "adoptert" den som min sang til Mariann.
DU KOM TE MÆ (BÆRRE FOR Å GÅ)
Tekst: Ottar Johansen/Tore Andersen
Æ ligg me øyan åpen helt te natta blir te dag.
Tenke på den korte tia som vi fekk i lag.
At det finnes ting i livet vi aldri vil forstå
som at du kom te mæ - bærre for å gå.
Æ har veggan full av bilda og nån som æ har gjømt.
Inni hodet hør æ stæmmen din om æ e våken eller drøm'.
Æ kan ikkje sleppe taket på det som va i går
at du kom te mæ bærre for å gå.
Dæm sei det e nån der oppe som vil hjelp mæ om æ spør.
Det e ikkje det at æ ikke trur men æ veit ikke om æ tør.
Æ villa ikke greid å hør nån sei at det fans ei mening og
at du kom te mæ - bærre for å gå.
I kveld sitt æ her aleina, og to lys har æ tent.
Og flamman brenn og tåran kjem mens æ sitt her og vent.
Et lys brenn for kjærlighet, det andre brenn for håp
sjøl om du kom te mæ - bærre for å gå.
Dæm sei det e nån der oppe som vil hjelp mæ om æ spør.
Det e ikke det at æ ikke trur men æ veit ikke om æ tør.
Æ villa ikke greid å hør nån sei at det fans ei mening og
at du kom te mæ - berre for å gå.
