Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Denne har jeg fått av Evy Linda:
Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige; når 24 timer pr. dag ikke er nok, så husk syltetøyglasset og kaffen ....
En dansk professor stod foran sine filosofistudenter med noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han uten å si et ord, et meget stort og tomt syltetøyglass fram og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om at det var.
Så tok professoren en kasse med småstein fram, og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett, så småsteinene fordelte seg imellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt, og det mente klassen at det var.
Deretter tok professoren en kasse med sand fram og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis de resterende hulrommet i glasset. Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja., Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset. Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.
"Nåvel", sa professoren, da latteren var stilnet av. "Hvis dere nå forestiller dere, at dette glasset representerer deres liv. Golfballene er de viktige ting i livet - deres familie, kjærester, barn, helse, venner og yndlingspasjoner - de ting som, selv om alle andre ting gikk tapt, og bare disse tingene var tilbake, likevel ville gjøre deres liv fullkomment. Småsteinene er de andre tingene, som betyr noe - sånn som jobb, hus, bil osv.. Sanden er alle de andre småting".
Professoren fortsatte: "Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til verken småsteinene eller golfballene. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all deres energi og tid på de små ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig for dere. Vær oppmerksom på de ting, som er avgjørende for deres lykke. Lek med barna. Pass på helsen! Inviter deres partner på middag. Ta enda en runde på golfbanen.
Det vil alltid være tid til at gjøre huset rent og ordne avløpene. Ta dere av golfballene først - de ting som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere - resten er bare sand.
"En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte. Professoren smilte: "Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise, at uansett hvor fylt ditt liv synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en venn".
Flere dikt jeg har fått av Evy Linda:
Dette skrev jeg til Lena da hun mistet sin lillesøster.
14 ÅR OG STORESØSTER.
14 år og storesøster, med en lillesøster for lite.
Avvisende og sint. Vil ikke snakke om det.
Men mamma ser deg. Mamma forstår.
Sammen får vi hull på "byllen".
Fort kommer det:"Jeg ønsket meg ikke flere søsken - og nå er hun død. Det er min skyld. Jeg glemte å si at jeg gledet meg til at hun skulle komme".
Mamma kjenner deg. Mamma har sett din forventning.
Tanker kan ikke drepe.
Din sorg er like stor som min.
Lillesøster fikk kjenne varmen fra deg de få dagene hun levde.
Hun visste at du var glad i henne.
Du ser litt gladere ut når du går fra meg.
Jeg føler meg lettet, men samtidig så fortvilt.
Dette skulle du sluppet du min tapre, store, lille datter.
Sorgen er blitt en del av deg nå.
Sammen skal vi klare å bære den.
17 år og storesøster, med en lillesøster for lite.
Du har vokst og gjort deg nye erfaringer nå.
Du er blitt en flott jente.
Men fremdeles tør du ikke slippe sorgen for mye frem.
Men for alltid vil du være en storesøster, med en lillesøster for lite.
Mammaen til Lena.
LIVET ER NÅ
Livet var alltid i det
som siden engang skulle skje,
når barna ble store og gjelden betalt,
ja, da ble det romslig og tid nok til alt.
Dagen var ofte et kav,
stressende plikter og krav,
vi flyktet til drømmer om dager som lå
langt ut i det fjerne mot himmelens blå.
Fremtid ble nåtid med ett,
nå skulle allting bli lett,
men dager som først skulle leves siden,
var brukt opp i løpet av ventetiden.
Livet har dager som går,
måneder, uker og år,
det ser jeg omsider og vet å forstå
at livet mitt alltid er akkurat nå!
SKREVET I SAND
En historie forteller at to venner gikk i en ørken. I løpet av turen
begynte de å krangle, og den ene gav sin venn en lusing. Han følte
seg såret, men uten å si noe, skrev han i sanden: " I DAG GAV MIN
BESTE VENN MEG EN LUSING"
De gikk videre til de fant en oase, og der badet de. Vennen som
hadde fått seg en ørefik, var nær ved å drukne, men ble reddet av
sin venn. Da han hadde kommet seg, skrev han i en stein: "
I DAG REDDET MIN BESTE VENN MITT LIV"
Vennen som hadde gitt ham en ørefik og reddet ham fra drukning,
spurte: Da jeg slo deg, skrev du i sanden, og nå skriver du på en stein. Hvorfor det? Han svarte: Når noen gjør deg vondt, bør du skrive det i sanden, der tilgivelsens vind kan slette det. Men når noen gjør noe godt, bør du gravere det i en stein der ingen
kan slette det.
LÆR DEG Å SKRIVE DINE SÅR I SANDEN OG GRAVERE DIN LYKKE
I STEIN"!
Man sier det tar et minutt å møte et spesielt menneske, en time å sette pris på det, en dag å elske det, men et HELT liv å glemme det.
DU SER JEG SMILER
Du ser jeg smiler
jeg hører du ler
men sannheten er
at jeg orker ikke mer
Jeg vet du vil meg vel
du tror jeg har det bra
men poenget mitt er
at du ser meg utenfra
Hva skal jeg fortelle
Mye eller lite?
Jeg tror det er best
at du ikke får vite
Jeg er så forvirret
det er ikke lett
du mener jeg er gal
jeg tror du har rett
Men hvorfor gi opp?
Jeg vil også ha det bra
ikke bare utenpå
men også innenfra
Vi har alle beskymringer
Både du og jeg
den beste trøst
det er ikke bare meg
Disse ordene fikk vi fra Eva, søskenbarnet til Thonys mor, etter at Mariann døde.
SORG GÅR IKKE OVER
DEN TAR BARE EN ANNEN FORM.
EN SORG LIGNER PÅ HAVET- TIL
BEGYNNE MED ER BØLGENE KRAPPE
SÅ KOMMER DØNNINGENE, MEN
HAVBLIKK BLIR DET ALDRI.
Iben Sandemose
Denne sangen av Eric Clapton ble fremført i kirka under Marianns begravelse:
Tears In Heaven
by Eric Clapton and Will Jennings
Would you know my name
If I saw you in heaven?
Would it be the same
If I saw you in heaven?
I must be strong
And carry on,
'Cause I know I don't belong
Here in heaven.
Would you hold my hand
If I saw you in heaven?
Would you help me stand
If I saw you in heaven?
I'll find my way
Through night and day,
'Cause I know I just can't stay
Here in heaven.
Time can bring you down,
Time can bend your knees.
Time can break your heart,
Have you begging please, begging please.
Beyond the door,
There's peace I'm sure,
And I know there'll be no more
Tears in heaven.
Would you know my name
If I saw you in heaven?
Would it be the same
If I saw you in heaven?
I must be strong
And carry on,
'Cause I know I don't belong
Here in heaven.
The Eric Clapton Lyric Archive» Home» Search» Search By Title» Search By Phrase» Search By Album» Help» Finding Lyrics» Clapton Resources» About Us» Contact Us» Find Albums» Rush Soundtrack» Unplugged» Chronicles» One More Car, One More Rider
Jag vill alltid älska
Ingen förstod vart Du blev av,
men fast Din vagga är en grav,
tror jag Du fann en öppen dörr,
som barnen gör,
Till rum med änglar att få se,
dom lär Dig leka, ser Dig le.
Åh, om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar.
Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång.
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång.
Ingen är vackrare än Du,
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt,
jag ber i natt:
När du hör vita vingars sus,
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus!
Jag vill alltid älska!
jag ska aldrig glömma!
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång.
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång.
Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd.
Aldrig blir Du glømd.
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång.
Det är Dig jag älskar!
Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång.
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång.
Bortom alt jag drömt,
finns Du nånstans gømd.
Aldrig blir Du glömd.
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång.
Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska!
Inte et enda barn
får förgäves liv nån gång.
Carola/Hillestad
Eg ser
Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg
Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg
Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg
Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg
~ Bjørn Eidsvåg
En mammas tanker
Publisert i Rana Blad30.12.2007 - 23:00 Oppdatert 31.12.2007 - 09:45
Vi går sammen gjennom barnehageporten, en annen mamma og jeg. Ei lita jente kommer løpende mot oss og roper "Mamma, mamma!". Jeg kjenner en klump i halsen, men smiler mot den glade jenta. Det er ikke min datter som kommer løpende. Min datter sitter i vogna si borte ved sandkassen. Det strålende smilet som møter meg får klumpen til å forsvinne. Hun vil kanskje aldri kunne komme løpende mot meg, men kanskje vil hun kunne rope mamma en gang. Jeg løfter henne opp og hjelper henne med å legge armene rundt halsen min. Hun klemmer seg inntil meg og "koser" med håret mitt. Mammahjertet banker stort og varmt. Å så glad jeg er i henne.
Jeg sitter på foreldremøte i barnehagen. Vi ser film. Blide, skitne og regnklærkledde barn løper omkring i skogen. Jeg kjenner tåreklumpen, men klarer å presse den bort. Jeg klarer heldigvis å glede meg over unger som drar på den tunge vogna til Karianne, slik at også hun kan være med. De er så flinke og omsorgsfulle. Men regnklærne hennes er helt rene... Jeg hører foreldre snakke om våte klær og klesvask. Jeg må nesten le av meg selv. Jeg sitter og ønsker at også jeg fikk masse skitne klær med hjem. Jeg som ikke akkurat synes klesvask er det artigste jeg gjør. I bilen hjem kommer noen tårer. Men det er greit. Det letter på "trykket". Jeg klarer ikke å være glad for det jeg har hele tiden. Jeg må jo ha lov til å være lei meg for det jeg går glipp av også.
Det er ettermiddag. Jeg sitter og ser sløvt på en barnekanal på tv, mens jeg drikker en kopp kaffe. En trillende latter får meg til å se på Karianne som ligger og ruller på golvet. Hun har greid å løfte en maracas og ligger og rister på den. For andre fireåringer er det en selvfølge, men for henne er det en stor prestasjon. Jeg ser på pappaen hennes. Han har tatt øynene vekk fra avisen. Ansiktet hans røper at han føler samme stoltheten og gleden som meg. Sammen gleder vi oss over de små fremskritt vi tross alt opplever.
Jeg ligger i sengen, men får ikke sove. Selv om jeg er veldig sliten. Det har vært en lang dag med medisinering, stell, tunge løft og mye omsorg og trening. Det er ikke så mye Karianne klare alene. Samtidig elsker hun fart og spenning. Så å sitte i stolen hele tiden er det ikke snakk om. Men med mye uro i kroppen, og med slapp musklatur, blir hun tung å bære. Men hun sover i alle fall godt om natten for tiden.
Jeg sender noen varme tanker til våre "gode hjelpere". Vi sender henne i barnehagen i trygg forvissning om at de voksne der virkelig bryr seg om henne. Vi har også Roger, Trine og Liv som vi kan regne med både hjelp og støtte fra. De virkelig bryr seg. Akkurat nå har jeg ikke lyst å tenke på alle de "kamper" vi har bak oss for å få ting rundt Karianne til å fungere. Heller ikke de kampene vi enda har foran oss. Akkurat nå vil jeg bare tenke på det som fungere bra.
I morgen kommer en dag med nye utfordringer. Kariannes smil og armer rundt halsen er belønning nok. Slike belønninger får meg til å klare både tunge løft og triste tanker. Jeg prøver å sove og drømme om at jenta mi kommer løpende mot meg og roper: "Mamma, mamma!".
Vera Antonsen,
mamma til Karianne som har cerebral parese.
EN REISE TIL NEDERLAND
Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det.
Når du venter et barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper er stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum. Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier: ”Velkommen til Nederland !” ”Nederland ?!” sier du. ”Hva er det du sier, Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle være i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å reise til Italia.” Men det er endringer i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må gå ut å kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldre ville ha møtt. Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt. Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia… og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.” Og smerten ved det vil aldri , aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.
Men… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene… ved Nederland.
Ukjent forfatter.
Et brev fra ei englejente i himmelen.
Mamma og pappa ikke sørg over meg.
Jeg er tett ved deres side dag og natt.
Og inne i hjertene deres vil jeg alltid være.
Mitt legeme er borte, men alltid er jeg nær.
Jeg er i alt dere føler, ser eller hører.
Min sjel er fri, men jeg er aldri borte så lenge
dere har meg levende i deres hjerter.
Jeg vil aldri gå bort fra dere.
Jeg er den største stjernen på himmelen.
dere vil alltid se meg.
Jeg er den myke sanden når dere er på stranden.
Jeg er de fargerike bladene når høsten kommer.
Og den rene hvite snøen som treffer bakken.
Jeg er de vakre blomstene som dere er så glade i,
og det klare, stille vann i et lite tjern.
Jeg er de første blomstene dere ser på våren.
Jeg er de første regndråpene son april kommer med.
Jeg er de første solstrålene når solen begynner å skinne.
Og dere vil se at ansiktet i månen er mitt.
Når dere tror at ingen er glad i dere,
kan dere snakke med meg.
Jeg vil hviske mitt svar mellom løvet på trærne,
og dere vil føle mitt nærvær i den varme sommervinden.
Jeg er de varme, salte tårene som renner når dere gråter.
Og de vakre drømmene når dere sover.
Jeg er smilet dere ser i et barns ansikt.
Bare se mamma og pappa - Jeg er overalt.
